Mitt aller første blogginnlegg

Sånn, da er jeg i gang med bloggingen, jeg også. Jeg har surfet rundt og kikket på blogger det siste året, og har kjent på lysten til å ha en egen bloggside. Nå har jeg grunnet lenge nok, og nå lager jeg meg min egen side der jeg kan lage en slags dagbok over de små gledene i hverdagslivet. Jeg har nok lagt igjen noen få kommentarer hos noen få, men ikke med denne signaturen som jeg har laget meg nå som jeg går mer helhjertet inn for blogging. Jeg velger den litt anonymiserte tilværelsen nå i starten, så får vi se hvor det bærer.


Jeg har tenkt at Vanilje, kaffe og krem skal være en inspirasjonskilde for meg selv. Et sted der jeg kan dokumentere de små og store endringene jeg får gjort på interiørfronten, og et spark bak bak til å få sving på gjør-det-selv-prosjektene som jeg går og tenker på at burde vært gjort, men som av ulike grunner blir skjøvet på.


Med hus og hage er det alltids et eller annet man burde fikset, noe som må repareres, noe som må stelles, et bed som må lukes. Huset vårt har vi pusset opp over flere år, og vi har gjort det meste selv. Jeg er nok den mest handy av oss to når det kommer til snekring, saging og montering, men mannen min har blitt veldig flink til å male på de åtte årene vi har bodd her i huset.


Helt fra jeg gikk på ungdomsskolen har jeg hatt en forkjærlighet for gamle ting og møbler. Jeg fikk mor til å trekke om en gammel salonggruppe i et patchworkaktig stoff i rosatoner en gang på åttitallet. Den skulle jeg ha på rommet mitt. Gamle bilder ble hentet fra besteforeldrenes loft, og jeg kunne rote rundt i kjellere og på loft for å få et glimt av gamledager, og kanskje en eller annen skatt å ta med hjem. Et gammelt hvitmalt vitrineskap, som var blått inni, ble offer for luting, og sto på rommet mitt. Det er jeg lei meg for i dag, for nå hadde det vært perfekt som det var. Men, det står hos foreldrene mine fortsatt.

Askeladdtendensene mine har fulgt meg, og jeg er jevnlig innom gjenbruksbutikker i håp om at et eller annet skal appellere til meg. Og det gjør det stadig vekk. Ikke store ting, men et og annet småtteri, nyttig og unyttig.

I kjelleren har jeg nå stående flere gamle møbler som jeg har fått av foreldrene mine. De skal pusses opp og males, og havner nok her på bloggen etterhvert. Da får hvertfall familien se at tingene får nytt liv et annet sted enn på loft og i kjeller.

Så får vi se, om det blir som jeg har tenkt meg med denne bloggingen. Det skjer jo som kjent ikke noe før man begynner, som det heter i en av disse byggvarereklamene.

Det blir spennende å se hvordan reisen blir. Jeg gleder meg!

Hilsen fra
Moccamamma