Ting tar tid - alt for lang tid

Det skulle jo bare ta halvannet år å beslutte å bære det grønne, stygge, men praktiske spisebordet ned i kjelleren og bytte det ut med dette fine, gamle bordet.

Jeg hadde tenkt å male det hvitt forrige sommer, men det er jeg glad for at jeg ikke fant tid og ork til. Jeg har rett og slett bare vasket det godt med salmiakkvann, og satt det inn som det er.  Jeg har kjøpt en voksduk jeg tenkte å ha på det, men foreløpig får det være helt som det er.

Ja - det har riper og sår, og bordplaten er ikke det den engang var. Ådringa har liksom blitt slitt av her og der, og det er merker etter baksiden av voksduken bestemor hadde under strykeklærne sine. Sist bordet var i bruk, for over tjue år siden, var det bestemors strykebord.

Jeg er mest overrasket over at mannen i huset her syntes det var fint som det er :) Det hadde jeg ikke helt forventet. Kanskje han har skiftet stil etter år sammen med meg?

Bordet har en gang hatt hjul. Mor mener å huske at det hadde små trinsehjul før. De er borte, men bordet er høyere enn vanlig uansett, så det går fint. Det har også et femte bein som har plass midt under, og tre ileggsplater på en halvmeter hver. Det er 110 cm langt og 100 cm bredt slik det står nå. Med tre ileggsplater blir det over 2,5 meter langt. Da er det nok lurt å sette under det femte beinet som har løsnet fra bordet. Det følte seg vel litt som femte hjul på vogna?

Duken gjør vel skam på bordets fortid som strykebord :) Men, man tager hva man haver - og det er ikke alltid nystrøkent.

I dag ligger det an til middag i det fri. Her må en hver liten solstråle nytes til fulle. Det er høyst vekslende skydekke, men håper det holder med sol til middagstider.

Håper din torsdag er fin! Jeg prøver å gjøre det beste ut av dagen jeg har fått.

Klem fra Moccamamma :)