Fredag 22.7 ble en helt annerledes fredag - fredager uten mobildekning fra Telenor ble bare bagateller mot nyhetene som strømmet ut av radio, tv og internett! Jeg var på vei hjem fra en hyggelig handletur og kort stopp innom arbeidsplassen min, og var på vei inn i garasjen hjemme. Radioen sto på P4. De sa det hadde vært en eksplosjon i Oslo, og at de snart fikk en reporter med seg. "Ja, ja, en arbeidsulykke", tenkte jeg. I mitt hode var en gasseksplosjon den naturligste forklaringen.
Blodet stivnet i årene da jeg hørte en hektisk reporter som via mobil rapporterte om at hele inngangspartiet på Høyblokka var blåst bort. Jeg jobbet i mange år i nabolaget til Regjeringskvartalet, og vet veldig godt hvordan høyblokka ser ut og hvem som holder til der.
"Å nei - nå har noen klart det!" var den første tanken, før jeg ruset inn til mannen og fikk på nyhetene på fjernsyn.
Alle vet jo hva som skjedde videre - og alle vet vi hva vi gjorde oss slags tanker underveis. Det malte fiendebildet vi har fått gjentatte ganger av en gal mann i en hule i fjellene langt, langt borte dukket sikkert opp hos flere. Selv sa jeg tidlig til mannen min at det kan jo like godt være en sinna mann som har klikket, eller en ekstremist av noe slag. Så kom Utøyameldingene, og vondt ble verre.
Jeg har vondt for å komme meg videre. Jeg henger fast i tankerekker om fredagens hendelser og konsekvenser. Jeg vil gjerne at alt skal være normalt, men noe på innsiden er ikke med på det riktig enda. Livet må gå videre, men jeg har ikke hatt noen kriseplan for slike hendelser.
Uansett om vi må møte dette med mer åpenhet og demokrati, så er jeg nok litt i vantrofasen enda, og det er ikke plass til engasjement for kopper og kar akkurat nå.
Men, jeg håper det kommer tilbake som et hyggelig avbrekk i hverdagen, om ikke alt for lang tid. Blogging har hele året jeg har holdt på vært en litt rosa boble hvor hverdagen kan kobles litt bort. I går kom BoligDrøm i posten, men det ligger urørt. Det fenger meg ikke nå.
Jeg er heldigvis ikke direkte berørt av hendelsene, men jeg tror at det opprørte havet nå kaver opp en del andre følelser, bearbeidede og/eller fortrengte som har lagt seg på bunnen min, og de kommer opp til overflaten igjen. Det skaper litt følelseskaos, og humøret er ganske slett.
Og så tenker jeg på at hver dag ellers i året rammes familier av sykdom, ulykker og død, og at vi andre går videre i livene mens de sitter igjen i en boble der tid og sted står stille, mens verden raser videre utenfor. Nå er det så mange som deler denne boblen - og årsaken er menneskeskapt. Ikke en tsunamibølge, en vulkan eller et jordskjelv - men en mann som er født og vokst opp i samme land som oss andre.
For meg er dette en tid for ettertanke. Dagen etter nasjonaldagen skrev jeg innlegget
Plutselig har vi fått en nær hendelse å relatere frihet og ytringsfrihet til. Plutselig er det ikke bare de gamle kvinner og menn som er historiebærere. Vi har fått en hel rekke ungdommer som har opplevd et mareritt på grunn av sin tro på frihet og rettferdighet. Og vi har ordensmakt og rednings- og hjelpemannskaper som har stått midt oppi det som må ha sett ut som en krigssone. Vi har fått en sterk påminnelse om at vi ikke kan ta det gode livet vårt for gitt.
Jeg er en sånn som søker til musikk og tekst når det stormer. Så jeg lytter på Wimp og prøver å finne sanger som kan sette ord på galskapen. Dagene går med til å gjøre sommeren kjekk for ungene. Og jeg vet at dagene blir lysere og lettere igjen. For noen skjer det fort, for andre tar det lengre tid.
På tirsdag skulle jeg egentlig hatt en liten feiring av bloggens ettårsdag. Den kommer litt senere, når jeg føler meg klar for å spre litt glede igjen og de trivielle ting igjen får innpass i hverdagen. Premie var innkjøpt rett før Norge endret seg på fredag, og henger urørt i en papirpose i gangen.
Jeg ønsker deg som leser dette alt godt - enten du står midt i stormen, eller som meg betrakter den utenfra. Kanskje står du midt i en annen vanskelig situasjon. Eller kanskje er livet på sitt beste, kun forstyrret av 22.7.11.
Uansett, ta vare på de gode stundene og gjem dem i hjertet.
