Ting tar tid - alt for lang tid

Det skulle jo bare ta halvannet år å beslutte å bære det grønne, stygge, men praktiske spisebordet ned i kjelleren og bytte det ut med dette fine, gamle bordet.

Jeg hadde tenkt å male det hvitt forrige sommer, men det er jeg glad for at jeg ikke fant tid og ork til. Jeg har rett og slett bare vasket det godt med salmiakkvann, og satt det inn som det er.  Jeg har kjøpt en voksduk jeg tenkte å ha på det, men foreløpig får det være helt som det er.

Ja - det har riper og sår, og bordplaten er ikke det den engang var. Ådringa har liksom blitt slitt av her og der, og det er merker etter baksiden av voksduken bestemor hadde under strykeklærne sine. Sist bordet var i bruk, for over tjue år siden, var det bestemors strykebord.

Jeg er mest overrasket over at mannen i huset her syntes det var fint som det er :) Det hadde jeg ikke helt forventet. Kanskje han har skiftet stil etter år sammen med meg?

Bordet har en gang hatt hjul. Mor mener å huske at det hadde små trinsehjul før. De er borte, men bordet er høyere enn vanlig uansett, så det går fint. Det har også et femte bein som har plass midt under, og tre ileggsplater på en halvmeter hver. Det er 110 cm langt og 100 cm bredt slik det står nå. Med tre ileggsplater blir det over 2,5 meter langt. Da er det nok lurt å sette under det femte beinet som har løsnet fra bordet. Det følte seg vel litt som femte hjul på vogna?

Duken gjør vel skam på bordets fortid som strykebord :) Men, man tager hva man haver - og det er ikke alltid nystrøkent.

I dag ligger det an til middag i det fri. Her må en hver liten solstråle nytes til fulle. Det er høyst vekslende skydekke, men håper det holder med sol til middagstider.

Håper din torsdag er fin! Jeg prøver å gjøre det beste ut av dagen jeg har fått.

Klem fra Moccamamma :)

Fredelig fredag fri for forstyrrelser

Mobiltelefonen virker ikke for annet en nødanrop, og det vil vi jo helst slippe å trenge.

En solrik dag tidlig i juni var husfreden plassert på spisebordet i stua. Når jeg endelig klarer å holde liv i husfreden, så får den vandre litt rundt i interiøret. Vanilje, kaffe og krem også i spisestuedelen.

Denne helga er det håp om at bordet med svungne ben skal lete seg opp fra kjelleren. Bordplata er litt stygg, og malelysten liten, så jeg har kjøpt voksduk til det. Voksduk er veldig anvendelig når en har sølekopper i alle aldre i huset :) Ikke fullt så stilig som linduker og damaskduker, men, som sagt, veldig anvendelig.

Skjenken har fått flytte under vinduet for sommeren. Jeg har ommøblert for å få det litt mer åpent og lett. Spisebordet jeg har nå har en litt ubeskrivelig grønnfarge, så det dekkes også alltid av duk.  For tiden voksdamask!

 Det blir nok ikke hvitvin på verandaen i kveld - godt vi nyttet anledningen i går. Og, hva er egentlig definisjonen på altan, terrasse og veranda? Her har jeg noe å finne ut av - jeg kaller vår veranda, for vi må ned ei trapp for å komme ned i markhøyde.

Da er det atter fredag - og tid for å ønske god helg!

Moccamamma :)

Kall meg en krakk

For jeg er en krakk - en pianokrakk!

Det er barndomsminner knyttet til denne. Den sto ved pianoet hos mine besteforeldre. Pianoet som bestemor hadde malt hvitt en gang på 70-tallet. Det var veldig stas å få spille piano, og de voksne må ha hatt et utrolig godt tålmod. Klimpring og tramping i klaveret må ha vært en prøvelse – det er en av grunnene til at jeg er glad i vårt elektriske piano, selv om det ikke vil virke på en dag uten strøm, og det slettes ikke er så vakkert som et ekte piano.

Den gamle pianokrakken er for tiden forvist til skammel på soverommet, men fikk komme ned på prøverunde i dag. Dens brune ben står ikke så godt til den mørkebrune pianofargen, og pianoet kom i en pakkeløsning med pianokrakk i samme farge, som i tillegg kan heves og senkes.

Tanken på å gjøre bena på den gamle hvite har vært tenkt. Trekket kunne trenge seg en vask, for jeg har lyst til å se om det blir fint igjen. Det kan enkelt løsnes på undersiden, tas av og vaskes. Blir det bra, så bruker vi det igjen, og blir det ikke bra, så trekker jeg med noe annet.

Den mørke krakken pleier jeg å kaste et mørkebrunt saueskinn over, eller hvitt hvis humøret sier det. Det myker opp de litt strenge linjene.

 Det våres, og med det kommer malevær. Ikke fullt så kaldt i kjelleren, og lyset er bedre. Jeg har noen saker som burde vært gjennom maling, så vi får se. Kankje må den nyeste krakken se seg slått, og bli stående i bakgrunnen og furte litt?

Jeg ønsker meg ryddelyst - veldig mye ryddelyst! Det er rot i alle rom, og ekstra ille fordi huset er litt snudd om på mens badet blir renovert. Barna vokser stadig ut av klærne sine, og jeg er på etterskudd med sortering, kasting og avhending. Noe skal spares, annet gis bort og noe er ødelagt, og kan i beste fall resirkuleres i søm.

Her på Sunnmøre regner det bikkjer og katter, og blåser friskt! Naturen tar seg av vindusvasken!

Always look on the bright side of life!

Ha en fin tirsdag! Jeg gleder meg til en god kopp te i sofaen i kveld.

Klem fra Moccamamma

                ...av glädje bygger man musik....          

Jeg fant, jeg fant...i en bortglemt skuff

Det ble litt tamt i stua når julepynten forsvant ut, selv om den heller ikke var av den mest fargerike sorten. Foreløpig famler jeg litt i ommøbleringen etter juletreets forsvinning, men en ny pute i ekstrastolen i stua skaper nå litt liv i leiren.

Jeg kjøper sjelden noe til meg selv på fullpris, men ender opp med å handle på salg. Når putetrekk som har kostet to hundrelapper går for to tiere, da slår jeg til. Men, noen ganger havner kjøpene på modning, f eks i en bortgjemt skuff. Og en bortgjemt skuff kan jo veldig fort bli en bortglemt skuff.

Gleden er da stor når man i jakten på noe helt annet finner en slik ferdigmodnet salgsvare.

Det er jo tross alt en del gleder med å være litt ustrukturert i lagringsformen ;)

Mulig den er litt høst, med sine mørk rosa og orange toner, men den passer veldig godt til det dusgrønne trekket på stolen, og den passet til tapeten også, så da blir den værende en liten stund.

Stolen hører til en liten salonggruppe med treseters sofa (for tiny people), to stoler og et rundt bord, men har blitt skilt fra møbelfamilien sin, som står rundt omkring i huset. Det er det samme møblementet jeg skrev om i mitt aller første innlegg. Patchworkstoff i pastell ble byttet ut med grønt møbelstoff, for det originale grønne med hvite blomster var så alt for slitt. Ekstra koselig er det at de er laget av bestefaren til bestevenninna mi :)

Tror jeg tar opp Greys i kveld, og ser i helga. Så frigjør jeg litt tid til pensumlesing. Må prøve å være flink fra semesterstart, og anstrenge meg for å skape rom for studiene.

God tirsdag!

Moccamamma

Julestemning utenfor husets fire vegger

I går var det andre søndag i advent - det nærmer seg jul!

På formiddagen i går fikk jeg plutselig lyst til å lage litt julete bilder, og gikk en tur i kjelleren for å finne litt rekvisitter. Så heldig jeg er som på tre minutter kan komme opp fra kjelleren med favnen full! En rød pinnestol som fulgte huset da vi kjøpte det, dørkransen som pleier å henge på inngangsdøra vinterstid, to Norgesglass og en gammel bruskasse. På trappa sto den store lykta, og ved døra hang kremmerhus i sink fylt med kristtorn.....

Og sånn blir det julete utendørsutstilling av. Etter en lang kuldeperiode kom det litt mildere vær med snø. Nå er det julekortvakkert ute - og hvem vet om det varer til jul?

Når det lir mot jul så fylles jeg av to motstridende følelser - glede og melankoli. Jeg gleder meg til jul og koser meg med julemusikk, pakker inn gaver, bygger forventninger og prøver å skape gode juleminner for barna, slik at de som voksne kan se tilbake på barndommens juler med glede og gode juleminner.

Men, melankolien eller vemodet kommer også snikende - jula er den tyngste tida på året å være langt fra sin egen familie og barndomsvenner. Så langt fra dem man skapte de gode minnene sammen med. Joda, det finnes buss og bil og fly, men hverdagen er likevel her vi bor.

Den gamle bruskassen kommer fra kjøpmannsfamilien min. Det er et ekstra vemod denne julen, for det er den hundrede jula familiebutikken har julehandel, og den siste. Jeg har aldri vært flink til å ta rede på familiehistorien, bare samle på gamle ting. Men historielagsboka kom fram i går kveld, og det kom fram et mønster. Den gamle butikkbygningen ble oppført i 1881/1882. I 1911 tok min oldefar fatt på familibedriften med butikk, og jeg går ut fra at han hadde sin første julehandel i 1911 - og teller man fra og med 1911 til og med 2010 blir det hundrede juler.

Oldefar drev butikken i 40 år, fra 1911 til 1951. Da tok min bestefar over. Han drev i 20 år, fra 1951 til 1971. Da tok min far over, samme år som jeg ble født. Når han nå legger ned i 2011, har han drevet i 40 år.

Det er her det virkelig blir vemodig. Det var nå fjerde generasjon skulle tatt over, tilført noe nytt og ført tradisjonene videre. Det kunne vært meg, men sånn har det ikke blitt. Etter mønsteret hadde jeg hatt 20 år med butikkdrift foran meg, før jeg i 2031 kunne gitt det videre til femte generasjon.....nei nå sipper jeg litt.

I stedet for å feire 100-årsjubileum i 2011 så avsluttes en epoke i en familiehistorie.

Men, uansett om det er trist når et kapittel lukkes, så åpner det seg et nytt. Til mor og far - jeg unner dere å få en roligere hverdag med mere frihet. Legger en sammen alle arbeidstimene som er lagt ned i form av minimum tolvtimers arbeidsdager i 40 år, så og si helt uten ferier utenom de helligdagene som finnes på kalenderen, så er pensjonisttilværelsen høyst fortjent! Jeg er redd jeg ikke kunne gjort dere det etter :)

 

Det skulle jo være et julerødt og lystig innlegg dette, men så vandret tankene litt vill. Men, når man tør å kjenne på vemodet, så blir også gleden over det man har sterkere. Jeg skulle ønske jeg på en eller annen måte kunne finne en vei å ta vare på alt generasjonene før meg har skapt. Jeg tenker en del på det, og kjenner av og til på at fjerde generasjon har sviktet totalt. En kan jo fantasere, og håpet om at det skal ringe en mann fra Hamar og si at finansieringen er på plass lurer i bakhodet........for lottomillonærer er jo ikke som andre millionærer, og kan jo bruke penger på akkurat det de vil :) Men, i en verden full av nød og sult og sott så skal en vel være glad en har det så bra som man har..........

Så til noe koseligere. I forrige uke dukket det opp en koselig pakke fra mor. I kjelleren blandt gamle kontorpapirer hadde hun funnet en gammel bok trykket i 1918. Damernes haandbok.

Apropos å ønske seg den helt store gevinsten - kanskje en bare skal være glad en ikke trenger gjøre klesvasken for hånd med grønsæpe eller sunlightsæpe. Og stive gardinene i skummetmelk, det høres jo ut til å skape en helt spesiell lukt i heimen :)

Her er det både opplysning om matens næringsverdi, matlagning, bakning og syltning, borddækning og selskaper i hjemmet, veiledning i hjemmesøm, strykning, forskjellige husraad og skjønhetspleie. Tenk at boken er utarbeidet av en skolekjøkkenbestyrerinde, en lærerinde ved den kvindelige industriskole i Kristiania, en skuepilderinde og en strykelærerinde.

Den styrkelærerinden skulle jeg gjerne fått et lite kurs av......

I 1918 skrev de om paaklædningen: "Dragten er til for kvindens skyld og ikke omvendt; i hvert fald burde det være saaledes, at den person, som bærer dragten, gir den sit præg, og ikke motsat. Med andre ord: Paaklædningen bør altid være individuel og samtidig bære vidne om vedkommendes smak og opfindsomhet; fantasi vilde vel være for stort et ord at anvende her. Blindt at følge moden er næsten altid taapelig, for der er altid noget, som ikke passer for én....."

Joda, de hadde forstått det allerede den gang......

 

Selv om ting var mer tungvint i gamledager, så kan man si at rent estetisk så er bruskasser i tre vakrere enn bruskasser i plast!

Drikk Solo - kanskje ikke lenger fra Farris men fra Nora!

Der snek appelsinene seg inn igjen.....

Ha en fin desemberuke - glad eller melankolsk eller begge deler!

Og, kanskje får dette stillebenet komme ut på gårdsplassen igjen i jula for å ønske folk velkommen til oss?

 

 

God mandag!

Hilsen fra Moccamamma

Det brune skapet i stua.....

I dag skriver vi 1. november 2010, og den mørke årstiden har festet grepet. Så lenge det er varmt og godt inne, og det ikke venter masse snømåking ute, så går det fint an å like den mørke årstiden :) Kvelder med te i koppen, fyr i ovnen og tente lys i vinduskarmen.....

Jeg har nevnt det brune skapet mitt noen ganger, men i dag har jeg ryddet toppen på det. Det er nemlig slik at det samler seg papirer, småleker, hårspenner og annet dill oppe på dette skapet. Midt i stua! Det kommer til å fortsette til jeg har funnet system i alle rom, slik at alt kan legges på sin egen plass med en gang - uten mellomlagring...........

Jeg har laget en ny "utstilling" til ære for fotograferingen i dag. Ikke verdens beste lys, særlig ikke når man ikke kan vente til sollyset kommer.......For nå skinner sola ute, men i kroken der skapet står er det fortsatt dunkel belysning. Så da blir det akkurat så bra som dette i dag :)

Lampen har jeg to av. Egentlig var de kjøpt som nattbordslamper, men de får komme mer til sin rett i stua. Jeg er nok litt som kråka, og liker blanke ting som skinner. Lysestakene er kjøpt på gjenbruksbutikk. De er fra Sinclair, og har prislapper fra Tilbords på seg. Kostet 209 per stk, har vært på salg til kr 63 per stk, og jeg tror jeg ga 80 kroner for begge. Har nok ikke falt i smak hos den som kjøpte dem, men jeg liker dem veldig godt.

Det gamle vinduet er fra barndomshjemmet mitt. Huset ble bygd i 1937 (korriger meg fra heimen om det er feil), og vinduet er det originale som satt i gangen i andre etasje. Mor har en gang lutet det, og satt inn speil. Det var jo skikkelig inne en periode. Hadde det vært i dag, hadde jeg bedt om at det beholdt den slitte originale hvitfargen, og glasset. Så hadde jeg brukt det til bilderamme. Nå får det foreløpig være som det er.

Skapet har jeg kjøpt av et vennepar som solgte det da de skulle flytte sammen. Jeg syntes det ropte på meg, og det har fått kjøre over fjell, og blitt båret inn og ut av et hjem her i vest, og inn her det nå står. Det er blytungt, og vi må være to for å føre det rundt på et teppe hvis vi skal ommøblere. Og kameratene som hjalp til å flytte, ga klar melding om at dette var løftet for siste gang......Jeg liker så godt den litt stramme stilen, som slutter med små, svungne føtter.......

Keramikkbollen er en bryllupsgave fra min gode venninne. Hun har den koselige bloggen Sykkelpikene.

Bildet er tegnet av en tidligere kollega, og ble kjøpt da hun hadde utstilling en gang midt på 90-tallet. I bakgrunnen ser jeg nå en påminnelse om at de siste skyvedørene må males hvite før jul......Helt feil brunfarge til resten av interiøret.

Som dere ser har skapet både riper og sår, men det synes jeg er sjarmerende. Det kommer ikke til å bli hvitt, selv om mange sikkert ville malt det fortere enn svint. Jeg liker at det er originalfarget, og jeg tror det er laget i Norge, siden nøkkelen er fra C. Frogner i Oslo.

Lillebror er en nysgjerrigper, og har klart å lage en knekk midt på nøkkelen. Den kan ikke stå i skapet lenger, for han låser opp og da kan det fort bli mye jobb med knuste kopper og glass.....

 Kule beslag i nøkkelhullene, med metallbeslaget banket inn kant i kant med treverket. Slitasje i lakken fra nøkkelen som har blitt ført inn gang på gang gjennom mange år.

Det får bli dagens lille bidrag. Det er vel det mest interiøraktige innlegget på lenge fra denne kanten :) Jeg merker at jeg liker best å ta nærbilder av ting......derfor blir det mye av det og lite oversiktsbilder.

Ha en fin novemberstart!

Hilsen Moccamamma