Tid for ettertanke

Jeg har i morgentimene sett tilbake på mine barndomsminner fra 17. mai. Det var mye korps. Fra fjerdeklasse og ut videregående var jeg aktiv i skolekorps på 17. mai, og de fleste minnene er derfor relatert til en 17. mai med båtlue og foldeskjørt :) Det var mest moro, litt slit, og det ble færre pølser og is enn man kunne ønske seg. Kombinasjonen korpsmusikant og patruljefører i speiderenes flaggpatrulje ga både marsjspilling og flaggheising i skjønn forening et av årene. Men minnene fra skolekorpstida er mest gode!

Kanskje var det derfor jeg plutselig sto med øynene fulle av tårer da hornmusikken marsjerte i vei fra oppstillingsplassen for barnetoget? Var det sorgen over å ha blitt voksen og at 17. mai på en måte har mistet sin barndommelige sjarm? At 17. mai er blitt en dag fylt av kaos for å få alle i klærne i tide til barnetog, og stress hit og dit?

Jeg var sentimental allerede som barn. Jeg husker at jeg sto med klump i halsen hver 17. mai da det ble lagt ned krans på bautaen i den lille bygda mi. Da ble det alltid høytidelig lest: "I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær", og så ble alle navnene på de som falt lest opp.

Hjembygda mi mistet faktisk flere sivile liv da tyskerene kom i 1940. Kanskje kom klumpen i halsen av at farmor så levende hadde fortalt hvordan hun og svogeren løp inn i låven på nabotomta da kuleregnet haglet fra trefninger på et åsdrag utenfor sentrum? Jeg så for meg at de løp oppover bygdeveien mens kulene suste rundt ørene. For en skrekk! Farmor fortalte også om da hun ble tatt inn til avhør av tyskerene fordi hun hadde lurt kålrot inn gjennom gitteret til sultne russiske fanger som var innesperret ved bygdas samfunnshus. Hun syntes så synd på dem, og ville bare hjelpe.

Historien om radioen som lå gjemt i en skuffe med gryn i landhandleriet var også spennende. Det var jo ei lita bygd, og frykten for den fremmede makten må ha vært stor. Tenk når radio var eneste kilde til informasjon, og den måtte skjules. Tenk på det hvis du som meg ble stresset over at blogger la seg ned og hvilte i forrige uke :) Og sist, men ikke minst den skumle historien om hvordan farfar var med å frakte Norges gullreserve over til Molde for utskiping.

Kanskje kom krigen nærme nok til å gi nasjonaldagen perspektiv? Kanskje var 17. mai mer høytidsstemt nettopp fordi den betydde så mye for besteforeldrene mine?

Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan jeg kan gi mine egne barn en ballast som gjør at nasjonaldagen ikke bare er en fest med pølse og brus og heliumsballonger, men en feiring av frihet og selvbestemmelse. En feiring av ytringsfriheten.

Kanskje kan de gamle historiene gjenfortelles når de blir store nok til å forstå? Ja, det er barnas dag - men barn har kanskje godt av å vite hvorfor de har en egen dag og hva det betyr å være avskåret fra frihet.

  Og det var årets 17. maistoff fra denne kanten.

Moccamamma :)