Nedtellingen har startet

Ja, så er det snart bare fem dager igjen som trettiniåring, torsdag, fredag, lørdag, søndag, mandag, for tirsdag morgen kl fem over seks skjer det - I am sixteen going on seventeen.....sånn føles det på innsiden. Jeg er aldeles ikke grepet av 40-årskrise eller redsel for å bli eldre. Jeg er mer grepet av feiringsaversjon - altså aversjon mot å bestemme seg for en fin måte å markere overgangen til "middelalderen" :)

Alt pratet om førtiårsbursdag har avstedkommet litt hel- og halvironisk drodling og tankespinn.......

Denne damen entrer nå snart gruppen av det man før kalte middelaldrende, og det er vel bare å sette seg ned å vente på ei midtlivskrise, eller? Eller i det minste skaffe seg abonnement på Tara - magasinet for oss over 40 :)

Neida, alternativet er jo så mye verre - jeg er rett og slett litt glad for å skulle få fylle 40 år i mars, jeg! Rynkene har allerede gjort sitt inntog, men hva gjør vel det! Det er normalt at mimikk, smil og grubling setter sine spor! Helt glatt fjes i en alder av 40 skyldes i beste fall veldig gode gener (kjennetegnes av levende mimikk i hele fjeset) eller i andre enden av skalaen nervegift i sprøyteform. Genene er nok ikke SÅ gode - og sprøyter er absolutt ikke min greie (noen som husker Helge Reiss og replikken "Jeg er besvimt"?)  - ergo har jeg livslinjer i fjeset :)

 Håret er også rimelig grått under hårfargen fra kolonialen.



Bilde lånt fra nettet



Excellence Creme eller Garnier Nutrisse - det er liksom de to det går i. Skal jeg stole på Andie MacDowell, som tross alt kapret Hugh Grant i Fire bryllup og en gravferd? Eller skal jeg tro på Mona, som en gang ble miss Universe, i hjemmesydd kjole? Jeg holder en knapp på at Monas produkt dekker de grå helt inntil hårbunnen bedre, men innerst inne lurer jeg på om alt kommer fra samme fabrikk, og er pakket i ulik farget emballasje? (Denne teorien ble styrket etter å ha googlet meg inn på en Loreal-side, og funnet at Garnier er et underbruk i den gesjeften) Etterveksten min er jo uansett fort 2 mm på ei uke, så egentlig er det vel bare å velge den billigste, og være glad man ikke får allergiske reaksjoner av remediene.

Siste fargeforsøk ble gjort med Monas mirakelmiddel i nyansen Mocca - den passer for Moccamamma :) 



Bilde lånt fra kk.no



To celebrate or not to celebrate - that's the question!

Så var det denne feiringen, da. Hvordan skal man feire? Alene med mannen, med mann og barn, reise hjem til egen familie, ha stort lag med kollegaer og bekjente, eller forbigå det hele i stillhet? Det har jo vært det store spørsmålet som har hengt over meg i lange tider. Jeg har idétørke, beslutningsvegring og bittelitt feiringsaversjon. Følgende har vært vurdert - og er delvis forkastet.

Åpent hus med kakebuffet og kaffe, det kan vel la seg ordne. Så kan de perifere vennene, som man møter iblant og sier at: "Nå må vi virkelig ta oss sammen og treffes", ha et påskudd til å faktisk ta seg sammen og komme. Kanskje bør man bare benytte anledningen, være litt unorsk og rope ut: "Hurra for meg!". 
Men da må jeg vel snart få ut fingeren og invitere??!

Damelag med tapas og vin? Ikke helt feil det heller. De fleste synes vel kanskje det er stas å bli bedt bort en kveld? Jeg har ikke så mange nære venner her, men mange kollegaer og kjente. Men, igjen, kanskje bør man benytte anledningen og rope: "Hurra for meg! Vil du være med så heng på...."

Og sånn har nå dagene gått siden jul - og jeg er like klok, eller skal vi heller si dum?

Jeg kommer fra en familie med lite pomp and circumstance - pompa och ståt - eller på godt norsk selskapligheter. Det har i grunn passet meg fint. Vestlandsfamilien jeg har giftet meg inn i er nok mer på vestlandsvarianten med bugnende kakebord og haugevis med gjester. Og mellom barken og veden sitter jeg :)

 Det hele løser seg nok fint - og når sommeren sakte siger på, kan vi fylle hagen med folk, kaker, lemonade og feire, hvis det fortsatt føles nødvendig når den tid kommer.

Dette ble mye "nonsens" på slutten av onsdagen.
Tror jeg bretter en klesvask og tenker på om jeg skal prøve å legge meg før kl 01 i natt. For det hjelper naturlig nok ikke på posene under øynene å sulle oppe til langt på natt når man må opp igjen tidlig....

Klem fra
Moccamamma

  En må være glad for alle fødselsdager man får oppleve :)